I dagens psykologitime så vi en film som heter "Jakten på hukommelsen". Filmen forteller historien til Øyvind "Vind", som mister hukommelsen på en reise til Kina. Året er 2000, og det siste han husker er å sitte på et tog, men han hadde ingen anelse hva et tog var eller hvorfor han satt på det. Han vet ikke hvem han er, eller hva som kan ha forårsaket dette hukommelsestapet, og prøver heller å finne frem til personer som kan kjenne han igjen. Selv om alle Øyvinds minner er forsvunnet, sitter fortsatt mye av refleksene igjen. han gå, snakke og andre grunnleggende ferdigheter. Disse funksjonene er en del av modningen og ligger naturlig hos mennesket, og kan være grunnen til at dette fortsatt ligger igjen hos Øyvind.
En identitet er preget av både arv og miljø, noe Øyvind er et godt eksempel på. Selv om alle relasjoner og det sosiale miljøet sannsynligvis har vært med på å forme Øyvind til den han er, ser de rundt han fortsatt likheter hos Øyvind etter hukommelsestapet. De sier han fortsatt er den samme personen med de samme grunnleggende verdiene.
Øyvind sier han er glad for at han har vært gjennom dette, fordi det ikke er mange som får muligheten til å oppleve det samme. Det jeg tror kan være fordelen med å gå gjennom noe sånt, er at man får et nytt syn på verden, som man så i filmen satt Øyvind pris på alt rundt seg og han syntes at alt som omfattet han var fantastisk. Når man kommer inn i en verden, uten å vite noenting om den på forhånd, møter man den med et helt åpent syn, uten fordommer og skepsis til de menneskene rundt deg. Man vil kunne skape relasjoner og sosialisere seg med mennesker man kanskje ikke hadde tatt kontakt med tidligere. Allikevel er det en bakside med et slikt syn, man stoler på alle, fordi man ikke har noen grunn til noe annet. Man møter verden med et naivt syn, og selv om man kunne ønske det, er ikke verden alltid god.
Vi kan si at Øyvind lærte mye, fikk mange nye bekjentskaper og opplevelser, men samtidig beholdt sin grunnleggende identitet.
