Jakten på hukommelsen

I dagens psykologitime så vi en film som heter "Jakten på hukommelsen". Filmen forteller historien til Øyvind "Vind", som mister hukommelsen på en reise til Kina. Året er 2000, og det siste han husker er å sitte på et tog, men han hadde ingen anelse hva et tog var eller hvorfor han satt på det. Han vet ikke hvem han er, eller hva som kan ha forårsaket dette hukommelsestapet, og prøver heller å finne frem til personer som kan kjenne han igjen. Selv om alle Øyvinds minner er forsvunnet, sitter fortsatt mye av refleksene igjen. han gå, snakke og andre grunnleggende ferdigheter. Disse funksjonene er en del av modningen og ligger naturlig hos mennesket, og kan være grunnen til at dette fortsatt ligger igjen hos Øyvind.

En identitet er preget av både arv og miljø, noe Øyvind er et godt eksempel på. Selv om alle relasjoner og det sosiale miljøet sannsynligvis har vært med på å forme Øyvind til den han er, ser de rundt han fortsatt likheter hos Øyvind etter hukommelsestapet. De sier han fortsatt er den samme personen med de samme grunnleggende verdiene.

Øyvind sier han er glad for at han har vært gjennom dette, fordi det ikke er mange som får muligheten til å oppleve det samme. Det jeg tror kan være fordelen med å gå gjennom noe sånt, er at man får et nytt syn på verden, som man så i filmen satt Øyvind pris på alt rundt seg og han syntes at alt som omfattet han var fantastisk. Når man kommer inn i en verden, uten å vite noenting om den på forhånd, møter man den med et helt åpent syn, uten fordommer og skepsis til de menneskene rundt deg. Man vil kunne skape relasjoner og sosialisere seg med mennesker man kanskje ikke hadde tatt kontakt med tidligere. Allikevel er det en bakside med et slikt syn, man stoler på alle, fordi man ikke har noen grunn til noe annet. Man møter verden med et naivt syn, og selv om man kunne ønske det, er ikke verden alltid god.
Vi kan si at Øyvind lærte mye, fikk mange nye bekjentskaper og opplevelser, men samtidig beholdt sin grunnleggende identitet.

Psykologiens utvikling i korte trekk

Nå skal jeg gjøre rede for psykologiens utvikling fra filosofisk tenkning til dagens vitenskapelige og anvendte psykologi i korte trekk.

Vi begynner psykologiens historie i antikken (700 f.kr-500 e.kr), der fokuset lå på menneskets sjelsliv. Om kropp og sjel er adskilt eller om de må sees på i samhandling med hverandre, var det mange diskusjoner rundt i det vi trer inn i en tidsperiode vi kaller dualismen. Antikken har utspring for mange kjente filosofer deriblant Sokrates. Sokrates mente at sjelen er evig og at den fantes før man ble født og at den fortsetter å leve etter man dør. Eleven til Sokrates, nemlig Platon sa at kropp og sjel er atskilt og at sjelen derfor er fri.

Når vi går videre til middelalder og renessanse  legges det vekt på hvilken kunnskap en måtte ha for å kunne forklare og forstå menneskets tanker og handlinger.

Mekanismen var en teori i denne perioden som  sa at alt kan forklares utfra naturvitenskapelige lover, som en reaksjon på dette oppsto vitalismen som sa det motsatte; kropp og sjel kan IKKE forklares utfra vitenskapelige lover. Dermed kommer vi tilbake til dualismen, der det ble sagt at kropp og sjel måtte sees i en sammenheng og at kropp og sjel var avhengige av hverandre for å fungere.

Fra 1750 og fremover oppstår noe vi kaller fakultetspsykologi, som sa at sjelen kan deles opp i ulike fakulteter; en rasjonell og en irrasjonell del, der den rasjonelle er det vi kan vite, se og forstå, mens den irrasjonelle er drifter, følelser og vilje. 

I 1850 oppstår den vitenskapelige psykologien der det var fokus på å finne svar på psykologiske spørsmål ved hjelp av vitenskapelige metoder. Dermed oppstår blant annet intelligenstester og andre kontrollerte laboratorieforsøk for å forklare menneskelige forskjeller.   På slutten av 1800 tallet utviklet psykologien seg til spørsmålet; er psykologien mer enn bare et studie av atferd? Og det ble mer fokus på det forklarlige og bakgrunnen på avvikende atferd.

Dette fører oss videre til psykoanalysen med fokuset på underbevisstheten og ikke atferd og som en reaksjon på dette oppstår adferdspsykologien eller behaviorismen der fokuset ligger på atferd og ikke på bevisstheten.

Deretter blir det fokus på nye ideer, der de kommer frem til at helheten er mer enn summen av delene, og at fokuset derfor måtte være på hvordan vi organiserer omgivelsene til å være organiserte helheter. Dette kaller vi gestaltpsykologien.

Fra 1950 og frem til i dag har vi fått mer og mer fokus på det vi kaller humanistisk psykologi, som vil si at fokuset ligger på hva som skal til for at et individ skal utvikle seg mest mulig i forhold til evner og egenskaper. I denne perioden er den frie viljen veldig sentral og psykologien har mer fokus på mennesket i seg selv og ikke sjelslivet